Bakgrunn

EUs Ren energi-pakke

EUs Ren energi-pakke¹ ble vedtatt i 2018 og 2019. Den etterfølger EUs tredje energimarkedspakke, som er innført i Norge, og kalles derfor noen ganger fjerde energimarkedspakke. Hvis Ren energi-pakken skal innføres i Norge, må den innlemmes i EØS-avtalen på samme måte som tredje energimarkedspakke. Dette er nå til behandling. Første deler av Ren energi-pakken ble sendt på høring i Norge i 2020².

Se også

Rettsakter i Ren energi-pakken

Følgende direktiver og forordninger inngår i EUs Ren energi-pakke.

Revidert bygningsenergidirektiv (direktiv (EU) 2018/844)

Hovedinnholdet i direktivet beskrives slik av Lovdata Europalov³:

Direktiv om bygningers energiytelse inneholder i hovedsak bestemmelser om energikrav til bygninger, krav om å ha en energimerkeordning for bygninger og krav knyttet til tekniske anlegg i bygninger.

Bygningsenergidirektiv I, fra 2002, er innlemmet i norsk rett gjennom EØS-avtalen. Bygningsenergidirektiv II er foreløpig ikke innlemmet, og det er en revidert utgave av dette som inngår i Ren energi-pakken. Stortingets EU-EØS-nytt beskriver endringene slik⁴:

Det reviderte bygningsenergidirektivet stiller blant annet krav om en nasjonal langsiktig strategi for rehabilitering av alle bygninger, hvor målet er å gjøre bygningsmassen energieffektiv og karbonfri innen 2050. Eksisterende bygninger skal kostnadseffektivt omdannes til neste-nullenergibygg. Det skal utarbeides nasjonale veikart med tiltak og målbare indikatorer for framdriften.

Direktivet gir medlemslandene et visst handlingsrom. Det åpnes blant annet for at bygningsreglement og tekniske krav kan utformes slik at de best mulig tilpasses bygningsmassen og klimaforholdene nasjonalt. I retningslinjene redegjør Kommisjonen for innholdet i de tekniske kravene og ulike måter å oppnå målene i direktivet på. Kommisjonen informerer også om beste praksis og erfaringer så langt. Formålet med retningslinjene er å sikre en lik forståelse hos medlemslandene når direktivet nå skal gjennomføres.

Mens Ren energi-pakken har vært til diskusjon i Norge, har EU arbeidet videre med enda en revidering av direktivet. Underveis i dette arbeidet har det blitt gjort store endringer fra det opprinnelige forslaget. Da direktivet ble vedtatt våren 2024 var mye overlatt til det enkelte land når i spørsmål om hvordan målene skal nås. Stortingets EU/EØS-nytt beskriver direktivet slik⁵:

Hovedmålet med direktivet er at alle nybygg skal være nullutslippsbygg innen 2030, og at eksisterende bygningsmasse innen 2050 skal gjøres om til nullutslippsbygg. For boligbygg vil medlemslandene måtte iverksette tiltak for å sikre en reduksjon i gjennomsnittlig primærenergibruk på minst 16 % innen 2030 og minst 20 til 22 % innen 2035. Direktivet har egne bestemmelser knyttet til sårbare husholdninger.

Norge har fra før et ambisiøst mål for energieffektivisering i bygg. I Regjeringens "Handlingsplan for energieffektivisering i alle deler av norsk økonomi" heter det⁶:

Et mål om 10 TWh redusert energibruk i eksisterende bygg ble fastsatt i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 25 (2015-2016) Kraft til endring – Energipolitikken mot 2030. Regjeringen vil nå vurdere om et mål om redusert strømforbruk i bygg vil kunne svare bedre på de utfordringene som forventes i kraftsystemet fremover.

NVE skriver i en utredning⁷ (2024) at deres langsiktige kraftmarkedsanalyse fra 2021 viste at 8 TWh energieffektivisering isolert sett bidrar til reduserte gjennomsnittlige norske kraftpriser med 4-5 øre/kWh i analyseåret 2040. Analysen viste også at virkningen av energieffektivisering er sterkest i de befolkningstette områdene med stram kraftbalanse.

Revidert fornybardirektiv (RED II) (direktiv (EU) nr. 2018/2001)

Lovdata Europalov skriver om hovedformålet⁸:

Direktivet har som mål å etablere et felles rammeverk for å fremme fornybare energikilder. Direktivet fastslår et overnasjonalt og kollektivt bindende mål om minst 32 prosent fornybarandel i forbruket for EU samlet innen 2030. Det legges opp til at hvert enkelt medlemsland fastsetter nasjonale bidrag som til sammen skal føre til at EU når det samlede 2030-målet. Medlemslandene kan etter 1. januar 2020 ikke ha en fornybarandel som er lavere enn det nasjonale målet som ble satt for 2020.

Forrige fornybardirektiv (RED I) ble innlemmet i norsk rett gjennom EØS-avtalen i 2011. Dette direktivet ble imidlertid opphevet med virkning fra 1. januar 2021 på grunn av overgangen til det oppdaterte direktivet.

Ytterligere et nytt fornybardirektiv (RED III) ble vedtatt i EU i mars 2023 i forbindelse med den såkalte "Fit for 55"-pakken. Fit for 55-pakken skal gjennomføre EUs skjerpede klimamål innen 2030. Målene ble dessuten skjerpet (RePower EU-initiativet) etter Russlands fullskala-angrep på Ukraina i 2022. Mer fornybar energi vil gjøre Europa mindre avhengig av russisk gass⁹.

De viktigste endringene i fornybardirektiv (III) oppsummeres slik i "Halvårsrapport om klima- og miljøarbeidet i EU"¹⁰:

Det reviderte direktivet innebærer et bindende fornybarmål på minst 42,5 prosent innen 2030. Samtidig skal EU-landene strekke seg mot 45 prosent. Det tidligere 2030-målet var på 32 prosent. Blant annet skal også konsesjonsprosesser forenkles og bli raskere.

Noen aktuelle temaer fra debatten om fornybardirektivet er (merk forskjellen på det som er til behandling i Ren energi-pakken (RED II) og det nye direktivet (RED III)):

BA skriver at norske flyselskap vil få en enorm konkurranseulempe, og risikerer å måtte flytte, dersom ikke fornybardirektivet innføres også i Norge¹¹ (RED II).
E24 skriver at prosesser som i dag kan ta 6–7 år, som saksbehandlingen av vindkraft, ifølge EU skal skje på 1–2 år¹². (RED III)

Oppdatert energieffektiviseringsdirektiv (direktiv (EU) 2018/2002)

Lovdata Europalov skriver om direktivet¹³:

>EUs samlede energieffektiviseringsmål settes til 32,5 % på EU-nivå innen 2030. Forslaget innebærer i hovedsak en videreføring av bestemmelsene i det eksisterende energieffektiviseringsdirektivet for perioden 2021 til 2030. Flere av bestemmelsene fra forrige direktiv er uendret. Noen bestemmelser er flyttet til andre direktiver og noen artikler og vedlegg er justert for å forenkle og klargjøre innholdet.

Norsk Industri var blant de som støttet innføring av direktivet i norsk rett under høringen i 2019¹⁴:

Direktivet har en tilretteleggende, snarere enn styrende, funksjon. Medlemslandene tillates mye fleksibilitet i målsetting, metoder og virkemidler for oppnåelse. Regelverk for begrunnelse, rapportering og verifikasjon av fremdrift og oppnåelse defineres i styringsforordningen (se separat høringsbrev). I praksis gir dette anledning til å sette hensiktsmessige mål og utforme virkemidler som tar hensyn til vår begrensede evne til ytterligere effektivisering. Dette er en mulighet norske myndigheter må benytte.

Energieffektiviseringsdirektivet har ikke tidligere vært tatt inn i EØS-avtalen. Energikommisjonens flertall anbefalte et mål for energieffektivisering på 20 TWh innen 2030¹⁵. Norge har et nasjonalt mål om å forbedre energiintensiteten i fastlandsøkonomien med 30 prosent fra 2015 til 2030, fastsatt i stortingsmeldingen "Kraft til endring" i 2016. Handlingsplanen for energieffektivisering (2023) skal bidra til nå nå dette målet¹⁶.

Direktivet i Ren energi-pakken skal oppheves. Kommisjonen sendte i 2021 ut forslag til et helt nytt direktiv om energieffektivisering i forbindelse med «Fit for 55»-pakken, som ble ytterligere endret gjennom REpower EU¹⁷.

Noen aktuelle temaer fra debatten om energieffektiviseringsdirektivet:

Energi og klima skriver at 23 norske bedrifter og organisasjoner ber EU gripe inn og sette en tidsfrist for innføring av direktivet i norsk lov¹⁸.

Styringsforordning for EUs energiunion og klimainnsats (forordning (EU) 2020)

Lovdata Europalov oppsummerer forordningens hovedinnhold slik¹⁹:

Styringssystemet er et overordnet regelverk, gitt som en forordning. Styringssystemet skal legge til rette for oppnåelse av Energiunionens mål, herunder de energi- og klimapolitiske målene i EU frem mot 2030. I tillegg skal forordningen sikre punktlig, transparent og helhetlig rapportering til FNs klimakonvensjon og under Parisavtalen. Styringssystemet skal bidra til å koordinere, integrere og strømlinjeforme medlemslandenes planlegging og rapportering på energi- og klimaområdet. Forordningen omhandler Energiunionens fem dimensjoner: Forsyningssikkerhet (og solidaritet), et fullt integrert indre energimarked, energieffektivisering (gjennom reduksjon av energietterspørsel), avkarbonisering (klima og fornybar energi), forskning og innovasjon.

I EØS-notatbasen fremgår det at regjeringen ønsker å oppfylle utslippsmålet for 2030 felles med EU. Deler av rapporteringsforpliktelsene i styringssystemforordningen vil kunne være nødvendig for å sikre transparens ved en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030²⁰.

Revidert elektrisitetsforordning (forordning (EU) 2019/943)

I følge Lovdata Europalov videreføres prinsippene i forrige forordning²¹:

Elektrisitetsforordningen har som mål å sikre et velfungerende indre marked for elektrisitet. Dette knyttes også til målsettingene om økt produksjon av fornybar energi og reduksjon av klimautslipp. Bestemmelsene og hovedprinsippene i den tidligere forordningen er i stor grad videreført, men samtidig er rettsakten langt mer detaljert enn forordning 714/2009, som den erstatter.

Tidligere elektrisitetsforordning er innført i Norge. Departementet tar sikte på at revidert elektrisitetsforordning innlemmes i EØS-avtalen med nødvendige tilpasninger²².

Aktuelle temaer fra debatten om revidert elektrisitetsforordning:

I forordningen er det tatt inn krav om de nasjonale systemoperatørene må gjøre minst 70 prosent av utvekslingskapasiteten tilgjengelig for kraftmarkedet, med unntak av tiltak som er nødvendige for å ivareta forsyningssikkerheten. I EØS-utredningen er bakgrunnen for bestemmelsen beskrivet slik: "Regelen ble innført med Ren energi-pakken og erstatter en tidligere bestemmelse i tredje pakke [som gjelder for Norge inntil Ren energi-pakken eventuelt innføres] om at så mye kapasitet som mulig skal gjøres tilgjengelig. Tallfesting er tiltenkt å bidra til økt utnyttelse av eksisterende kapasitet, med bakteppe i lav bruk av mellomlandsforbindelser, blant annet i Sentral-Europa. Formålet med 70-prosentregelen er dermed å bidra til best mulig ressursutnyttelse og hindre at systemoperatørene i transmisjonsnettet (som i Norge er Statnett) løser utfordringer med knapphet på overføringskapasitet med tiltak som har lav kostnad for dem, men høy kostnad for samfunnet.²³"

Beredskapsforordningen (forordning (EU) 2019/941)

Lovdata Europalov oppsummerer hovedinnholdet i forordningen slik²⁴:

Formålet med forordningen er å sørge for samarbeid mellom medlemslandene for å forebygge og håndtere elektrisitetskriser. Forordningen pålegger medlemslandene å utarbeide beredskapsplaner for å være forberedt på, og kunne håndtere, nasjonale og grensekryssende kriser. Beredskapsplanene skal utarbeides med utgangspunkt i krisescenarioer som identifiseres etter en metode som skal utvikles av ENTSO-E. Planene skal inneholde både nasjonale og regionale, koordinerte tiltak. Virkemidlene i planene skal følge reglene for det indre elektrisitetsmarkedet og om systemdrift. Virkemidler som ikke er markedsbaserte skal begrenses. Myndighetene i regionen skal bli enige om ulike regionale virkemidler for å sikre at krisesituasjoner med grensekryssende virkninger håndteres på en god måte. Det er også bestemmelser om tidlig varsling og informasjonsdeling i forbindelse med en mulig elektrisitetskrise. I en krise skal medlemslandene samarbeide for å håndtere krisen, med et mål om å sørge for at elektrisiteten leveres der behovet er størst.

Forordningen erstatter forsyningssikkerhetsdirektivet fra 2005, som er en del av EØS-avtalen. NVE støttet forslaget til ny forordning da den var på høring i 2017. Den baserer seg på markedsmekanismer også ved krisesituasjoner. Forslaget er basert på at det skal være et nasjonalt ansvar for forsyningssikkerhet. Forordningen er i tråd med systemet i Norge²⁵.

Revidert ACER-forordning (forordning (EU) 2019/942)

Ifølge Lovdata Europalov sentrale bestemmelser i forrige forordning videreført, samtidig som ACER får en noe styrket posisjon. Viktige endringer sammenlignet med forrige ACER-forordning er²⁶:

ACER kan henvende seg direkte til reguleringsmyndigheter, operatører av transmisjonsnett, regionale koordineringssentre, kraftbørser ol. med krav om utlevering av informasjon.
ACER skal, etter nærmere regler, godkjenne forslag til metoder for bruk av flaskehalsinntekter, inndeling av budområder, inndeling av systemdriftsregioner, forslag til oppgaver for regionale koordineringssentre og metode for vurdering av ressursdekning og kapasitetsmekanismer.
ACER skal også, etter nærmere regler, godkjenne forslag til metode for å identifisere forsyningssikkerhetskriser.

I vurderingen av forordningen fremgår det også:

ACER er en viktig premissleverandør i det europeiske samarbeidet om videre utvikling av de europeiske kraftmarkedene. Det er derfor sentralt at den norske reguleringsmyndigheten kan delta i ACER. I EØS-tilpasningene til forordning 713/2009 har den norske reguleringsmyndigheten rett til å delta fullt ut i arbeidet til ACER, herunder forberedende organer, arbeidsgrupper, komiteer, styre og reguleringsråd, men har ikke stemmerett. I tilfellene hvor ACER kan fatte bindende vedtak i EU med hjemmel i forordning 713/2009 gjelder det en egen mekanisme som gir EFTAs overvåkingsorgan [ESA] rett til å treffe vedtak overfor den norske Reguleringsmyndigheten for energi (RME).

Gjeldende ACER-forordning er en del av EØS-avtalen. Departementet tar sikte på at forordningen innlemmes i EØS-avtalen med nødvendige tilpasninger²⁷.

Revidert elektrisitetsmarkedsdirektiv (direktiv (EU) 2019/944)

Europalov Lovdata oppsummerer målet med direktivet slik²⁸:

Direktivet etablerer felles regler for produksjon, transmisjon, distribusjon, lagring og forsyning av elektrisk energi, i tillegg til forbrukerbeskyttelse. Henvisningen til energilagring er ny. Formålet med direktivet er å skape et konkurransedyktig, forbrukerorientert, fleksibelt, rimelig og transparent energimarked i EU. Ved hjelp av fordelene som følger av et integrert marked skal direktivet sikre rimelige energipriser for forbrukerne, en høy grad av forsyningssikkerhet og en smidig overgang til et bærekraftig avkarbonisert energisystem.

Gjeldende elektrisitetsmarkedsdirektiv er en del av EØS-avtalen. Departementet tar sikte på at det reviderte direktivet innlemmes i EØS-avtalen med nødvendige tilpasninger²⁹.

EØS-utvalgets vurdering av Ren energi-pakken

EØS-utvalget, som utredet Norges erfaringer med EØS-avtalen, har en grundig gjennomgang av utviklingen i EU på klima- og energiområdet. Utvalget anbefalte i sin utredning³⁰ (2024) at Norge slutter seg til Ren energi-pakken. I sin konklusjonen peker de på:

EØS-samarbeidet hviler på en forutsetning om like regler i EU og EØS på områder knyttet til det indre markedet. For å ivareta EØS-avtalen og sikre norsk markedsadgang og like rammevilkår, er det i Norges interesse å redusere etterslepet. Dette er også viktig for å ivareta forsyningssikkerheten på sikt. Norske myndigheter bør sammen med EU finne gode løsninger for EØS-samarbeidet på energiområdet. Utvalget tilrår at det så fort som mulig avklares hvorvidt og hvordan Norge skal delta i de ulike delene av EUs energiregelverk. Utvalgets tilrådinger kort oppsummert:
– Norske myndigheter bør raskt avklare EØSrelevansen til utestående rettsakter, og redusere etterslepet på innlemmelse av EUs energiregelverk i EØS-avtalen.
– Norge er tjent med at europeiske kraftmarkeder er velfungerende, og bør støtte relevante EU-prosesser som kan bidra til dette, som endringer av det tyske budområdet.
– Handlingsrommet innenfor EØS-avtalen på energiområdet bør brukes, både når det gjelder støtte til husholdninger, støtte til energieffektivisering og tiltak for å sikre forsyningssikkerheten.
– Norske myndigheter bør delta aktivt i europeiske diskusjoner om behovet for støtte til industri og næringsliv, for å påvirke til at felles løsninger ivaretar norsk forsyningssikkerhet og konkurransedyktighet.
– Norske myndigheter bør tilrettelegge for bredere involvering og forankring av ulike interesser i arbeidet med EØS-saker på energiområdet.

I begrunnelsen for sin konklusjonen trekker utvalget blant annet frem hensynet til forsyningssikkerhet:

Norsk forsyningssikkerhet er avhengig av tilgang på energi fra våre nærmeste naboland, som med unntak av Storbritannia alle er medlemmer av EU. EØS-avtalen verner Norge mot at våre naboland begrenser strømflyten til Norge. EØSavtalens betydning for norsk forsyningssikkerhet i tørrår er betydelig dersom det samtidig skulle være kraftunderskudd i EU. EØS-avtalen sikrer også tilgang til kraftutveksling som bidrar til å holde kraftsystemet stabilt. Import gjør at regulerbar vannkraft som ellers ville brukes, kan spares til et senere tidspunkt. Utvalget mener at EØSsamarbeidet er viktig for norsk forsyningssikkerhet, fordi EU-statene vil være forpliktet til å prioritere behovet for elektrisk kraft internt i EØSområdet framfor kraftbehovet til et tredjeland.

Utvalget peker også på hensynet til lave strømpriser:

Lave strømpriser utgjør et konkurransefortrinn for norsk næringsliv, og spesielt for kraftkrevende industri. I årene framover vil behovet for fornybar kraft øke i takt med elektrifisering for å kutte klimautslipp. Energikommisjonen og Strømprisutvalget viste til en svekket norsk kraftbalanse framover, og anbefalte tiltak for å styrke denne. Norge er avhengig av store mengder privat kapital for å styrke egen produksjon av fornybar energi. EØS-avtalen vil i denne sammenheng bidra positivt, ved å gi forutsigbare rammevilkår for private investeringer. Ifølge Strømprisutvalget vil en styrket kraftbalanse bidra til konkurransedyktige norske strømpriser. For næringslivet må eventuelle støttetiltak, både for ny kraftproduksjon og for å redusere strømkostnader, vurderes i lys av EUs statsstøtteregler. Utvalget anbefaler at norske myndigheter deltar så aktivt som mulig i europeiske diskusjoner om behovet for støtte til industri og næringsliv, for å påvirke til at felles løsninger ivaretar norsk forsyningssikkerhet og konkurransedyktighet.

Kan Norge "hoppe over" gamle direktiver?

Som det fremgår over, så har EU allerede vedtatt nye versjoner av flere rettsakter som inngår i Ren energi-pakken. EFTA-landene har tidligere "hoppet over" utdaterte direktiver når langdryge prosesser har ført til at EU i mellomtiden har gått videre. I et intervju med Energi og Klima avviser imidlertid utenriksministeren at det vil være aktuelt å gå rett på de nyeste direktivene³¹.

Betydningen av dom i Høyesterett for Ren energi-pakken

Nei til EU tok Norges tilslutning til tredje energimarkedspakke til retten, og tapte³². Saken ble behandlet i plenum og var enstemmig. Selv om dommen gjaldt tredje energimarkedspakke, hadde den også konklusjoner som pekte fremover mot Ren energi-pakken. Høyesteretts justitiarius forklarer dette slik³³:

Høyesterett drøftet i saken også to viktige underliggende spørsmål, som riktignok ikke kom på spissen, men som Høyesterett fant grunn til gå inn på med tanke på senere saker. Det første spørsmålet er om Stortinget i sin vurdering av om myndighetsoverføring er lite inngripende, har plikt til å se myndighetsoverføringen i sammenheng med tidligere myndighetsoverføringer på samme område.

Dette svarer Høyesterett nei på. Det er altså myndighetsoverføringen som følger av det konkretet vedtaket Stortinget har til behandling, som skal vurderes.

Om Stortinget i spesielle tilfeller likevel må legge sammen den aktuelle myndighetsoverføringen og tidligere myndighetsoverføringer, tok Høyesterett ikke stilling til.

Det andre spørsmålet er hvor stor vekt domstolene skal legge på Stortingets eget syn på om myndighetsoverføringen er lite inngripende eller ikke. Her kom Høyesterett til at Stortingets syn spiller en betydelig rolle dersom det er RIMELIG TVIL om dette spørsmålet. Hvis domstolene kommer til at det er hevet over rimelig tvil at myndighetsoverføringen er mer enn lite inngripende, har Stortingets syn derimot ikke betydning.

I dette ligger at Høyesterett mener at Stortingets syn har mindre betydning enn når det gjelder grunnlovsbestemmelser som utelukkende gjelder statsmaktenes arbeidsmåte og kompetanse. Dette skyldes blant annet at det å avstå suverenitet berører sentrale prinsipper i Grunnloven.

Kilder