Artikkel

Ryktet om Europas undergang er trolig overdrevet

30. oktober 2024

Det går mot enda en runde med påstander om at alt går så mye bedre i USA at det er fare på ferde.

Nå er det produktivitetsveksten det gjelder. Sist ute er Sylvi Listhaug og Ola Borten Moe i NRK Ytring¹. Argumentasjonen følger det gamle mønsteret: "USA gjør det kjempebra og det vil gå riktig ille med Norge og Europa hvis ikke... [sett inn kjepphest]." Listhaug og Borten Moes kjepphester er klimapolitikk og EU-samarbeid, som de er imot.

Mario Draghi skremte også med USAs suksess og Europas undergang nylig, men hans kjepphester var det stikk motsatte: Han vil ha økte offentlige investeringer og tettere europeisk samarbeid². Macron var ute i samme ærend, og advarte om at Europa "kunne dø", men heldigvis - også han hadde løsningen klar³.

Og hva med USA, hvor alt går så godt? Skal en tro motstanderne av klimapolitikk der, nå i full sving i valgkampen, er det snarere USA som er på vei utfor stupet, hvis ikke [sett inn kjepphest].

Argumentet kan altså brukes til det meste.

Så hvordan går det egentlig med Norge, EU og USA?

Heldigvis øker verdiskapingen i både EU og USA jevnt og trutt. Per innbygger skapes det riktignok større verdier i USA enn i EU, og slik har det vært lenge:

Nivåforskjellen har primært to forklaringer: Antall timer jobbet og hvor store verdier som skapes per time (produktiviteten).

Til det første, så jobber amerikanere mer enn EU-snittet. Særlig gjelder det sammenlignet med de rike landene nord og vest i Europa. Her har man prioritert å ta ut økt produktivitet i mer fritid, det vil si tid med familien, en god ferie osv., i stedet for økt materiell velstand. I en del land i Sør- og Øst-Europa, derimot, jobber man vesentlig mer enn i USA.

Til det andre, så er amerikanere i gjennomsnitt noe mer produktive de timene de er på jobb. Bruttonasjonalinntekten per timeverk i Norge er imidlertid høyere enn i USA. Norske arbeidstakere produserer altså klart større verdier for hver time de jobber enn sine amerikanske kolleger.

Det samme gjelder for flere europeiske land, hvor også flere store land er om lag på nivå med USA. Særlig gjelder det landene i nord og vest, som også er landene med den mest ambisiøse klimapolitikken. I snitt er imidlertid arbeidstakere i EU noe mindre produktive enn sine amerikanske kolleger⁴.

I sum, har da USA rykket fra Europa slik man stadig hører? Nei, over tid har EU og USA hatt bemerkelsesverdig lik vekst målt i bruttonasjonalprodukt per innbygger. Inkluderingen av de østeuropeiske landene i vestlig økonomi medførte høye kostnader for Vest-Europa, men har også bidratt betydelig til å løfte Europas økonomi samlet sett. Fortsatt er det mer å gå på både i sør og øst.

Grafene viser at EU og USA har byttet på å ha ledelsen opp gjennom tiårene. Det som rammet veksten i begge områder var finanskrisen i 2008-2009, som varig reduserte økonomien, og pandemien i 2020-2021, som ser ut til å ha gitt et mer midlertidig tilbakeslag.

En betydlig utfordring for EU de kommende årene vil være befolkningsutviklingen. Andelen innbyggere i arbeidsfør alder vil falle klart raskere i EU enn i USA, og vil trolig medføre at grafene skiller lag ihvertfall for en periode.

Hva med produktivitetsveksten?

Listhaug og Borten Moe peker på at produktivitetsveksten har falt. Produktivitetsveksten er viktig fordi den over tid avgjør om det er rom i økonomien for vekst i reallønn og velferd. Og over tid har veksten helt riktig falt over store deler av verden, særlig etter finanskrisen.

Kilde: Perspektivmeldingen 2024.

Det er imidlertid ikke slik at USA vedvarende har hatt høyere produktivitetsvekst. Som det fremgår over, var produktivitetsveksten i USA ikke imponerende på 80- og 90-tallet.

En sammenligning kun mellom USA og eurosonen (ikke EU27) viser at særlig tiåret forut for finanskrisen var bra for USA. Dette ses igjen i figuren som viser prosentvis vekst for "GDP per Capita", hvor den røde linjen (USA) midlertidig løfter seg noe over den blå (EU). Fra 2014 til 2019 hadde eurosonen noe høyere produktivitetsvekst, før det igjen er USA som nå har høyest vekst⁵.

Listhaug og Borten Moe trekker særlig frem redusert produktivitet i norsk byggenæring til skrekk og advarsel, da den har gjort "oss alle fattigere". Har det gått bedre med byggenæringen i USA? Tvert imot⁶.

USA gjør det bedre etter pandemien og krigen

EU og USA har altså byttet på å ha best produktivitetsvekst. Det gjelder også de aller siste årene. Umiddelbart etter pandemien gjorde USA et byks, men ble nesten tatt igjen av EU inntil Russland gikk til fullskala angrep på Ukraina. Etter angrepet stagnerte veksten i EU mens den løftet seg i USA.

Årsaken til veksten i USA da pandemien traff er klar: Svært mange mennesker ble sagt opp. I Norge la regjeringen frem rause tiltakspakker for å sikre at ellers lønnsomme bedrifter overlevde og at de kunne holde på sine ansatte selv om de ikke hadde arbeid til dem. I Stortinget ble støtteordningene enda rausere etter at Listhaug og Borten Moes partifeller hadde behandlet dem. Mange europeiske land hadde lignende ordninger. Men ikke USA, dermed gjorde produktiviteten der et hopp mens den falt i EU målet per person (ikke time).

Oppsigelsene trekkes frem som forklaring på produktivitetsveksten de siste månedene også. Mange som mistet jobben i USA startet nye bedrifter. Veksten kan altså ha sammenheng med at en del av disse bedriftene har lykkes og dermed løftet verdiskapingen⁷.

En viss vekst i nye foretak fant sted også i Norge, men i langt mindre omfang og bølgen la seg raskt.

Bruken av kunstig intelligens (KI) har trolig ikke påvirket produktiviteten i ulike næringer noe særlig enda. Men i USA utløser KI-bølgen milliarder i investeringer. Blant annet i nye datasentre. Etablering av datasentre møtes ofte med politiske protester i Norge, ikke minst fra partiene til Listhaug og Borten Moe.

Russlands angrep på Ukraina har påvirket EU mye mer enn USA, slik figuren over viser. Det er naturlig, ettersom den finner sted på samme kontinent. Den har utløst store flyktningstrømmer og ødelagte leverandørkjeder. Særlig har bedrifter som baserte driften sin på billig russisk gass fått det vanskelig.

Har klimapolitikken skylden?

Listhaug og Borten Moe peker på klimapolitikken, som de er imot. Vi ser over at de land i EU med mest offensiv klimapolitikk, også er blant de mest produktive. Noen av dem til og med mer produktive enn USA. Det er for øvrig ikke stor forskjell på investeringer i klimateknologi i EU og USA i 2024. Og kinesiske investeringer i klimateknologi er omtrent like store som EU og USA til sammen:

Hva med subsidier til batterifabrikker, solceller osv. som stadig trekkes frem? De aller fleste bedrifter som ønsker å produsere noe klimarelatert mottar nå betydelig bedre subsidier i USA enn i Europa eller Norge. Som for eksempel batterifabrikker:

For EUs del innebærer økte investeringer i fornybar energi at dyr gass presses ut av elektrisitetsmarkedet. De timene gass setter prisen, blir strømprisen høy og de dagene fornybar energi setter prisen, blir den lav. For EU-landene (og Norge) er derfor mer fornybar energi og økt elektrifisering nøkkelen til bedre konkurransekraft.

Hva sier forskerne?

Klimapolitikken glimrer med sitt fravær når forskere diskuterer hva som fremmer produktivitetsvekst.

I en artikkel publisert av IMF nylig drøftes årsaker til at produktivitetsveksten i USA sviktet de siste årene. Her grupperes forklaringer lansert av ulike forskere i fire grupper⁸:

Fremkomsten av informasjonsteknologi (IKT) og resulterende stordriftsfordeler (dvs. monopolisering i store selskaper).
Endringer i prosessen med kunnskapsspredning.
Demografi og fallende befolkningsvekst.
Politikkendringer, for eksempel regulatoriske inngangskostnader eller skatteinsentiver for forskning og utvikling.

Forfatteren trekker frem endringer i IKT og demografisk utvikling som de mest sannsynlige årsakene.

I en annen nylig IMF-artikkel fremføres følgende råd til politikere i avanserte økonomier som ønsker å løfte produktivitetsveksten⁹:

For det første bør de «ikke skade» ved å unngå politiske feil, som å tillate en nedgang i markedskonkurransen, med mektige firmaer som bruker sine monopolposisjoner for å kvele inntreden og innovasjon, eller gå tilbake til kostbar handelsproteksjonisme. Utover dette bør beslutningstakere lage reguleringer som utnytter de mulige produktivitetsfordelene ved nyere innovasjoner innen grønn teknologi, informasjons- og kommunikasjonsteknologi og kunstig intelligens. De bør også takle gjenværende barrierer som begrenser muligheten for kvinner og minoriteter til å bringe sine talenter og innovative potensial til alle sektorer av økonomien.

Litt av hvert for Listhaug og Borten Moe å ta fatt på der, altså.

Siden EU er et tema begge er opptatt av, kan det være verdt å minne om britiske Office for Budget Responsibilitys oppdaterte analyse av konsekvensene av Brexit¹⁰:

Siden EU-folkeavstemningen i juni 2016 har våre prognoser antatt at volumet av Storbritannias import og eksport begge vil være 15 prosent lavere enn om vi hadde blitt i EU. Vi antar at den resulterende reduksjonen i bruttonasjonalproduktets handelsintensitet vil føre til en reduksjon på 4 prosent potensiell produktivitet i den britiske økonomien (i forhold til å forbli i EU), med full effekt følt etter 15 år. En nedgang i handelsintensiteten senker plausibelt produktiviteten fordi handel, sammen med andre kanaler, fremmer konkurranse og lar land spesialisere seg på aktiviteter der de er relativt sett mer effektive.

Stikkord: EU, USA, klima, produktivitet

Kilder